I avtalen som LO Stat nå har sagt ja til, er fordelingen 25 prosent sentralt og 75 prosent lokalt. LO Stat har strukket seg langt for å lage en avtale som Unio og Akademikerne kan gå med på. Likevel har Unio og Akademikerne avvist forslaget. Hvorfor kunne man ikke gå med på at 75 prosent blir fordelt lokalt?

Staten har forsøkt å sukre pillen ved å gi avtalen en Unio-vennlig profil i år, men det ligger ingen strukturer i avtalen som sikrer at dette er en avtale vi kan leve med over tid. Det handler om kontroll over våre egne penger, og handlingsrom til å kunne gjøre våre egne prioriteringer – slik våre dyktige tillitsvalgte nå har gjort med stor suksess i 2022 og 2023.

For Unio er to avtaler et virkemiddel til å oppnå en lønnsutvikling for dem med høyere utdanning.

Det er godt dokumentert at statsansatte med høyere utdanning over tid har hatt dårlig lønnsutvikling⁠ (ekstern lenke) (åpnes i ny fane), både sammenlignet med høyt utdannede i privat sektor og statsansatte med kort utdanning. Hvis du har høyere utdanning, er det stadig mer å tjene på å arbeide i privat sektor, og ikke i staten. Derfor sliter statlige virksomheter med å få tak i den kompetansen den trenger.

Avtalen som Unio inngikk i 2022, der lønnspotten fordeles lokalt gjennom kollektive forhandlinger i den enkelte virksomhet, var viktig for å snu den negative lønnsutviklingen for statlig ansatte med høy utdanning. Da det kun var én avtale i staten, erfarte man at det aldri var plass til å prioritere dem med høyere utdanning, som da ble hengende etter lønnsmessig i forhold til dem med kort utdanning.