Politiet halter videre i reformprosessen

VG har de siste dagene hatt en artikkelserie om prosessene rundt lokalisering av operasjonssentraler i forbindelse med politireformen. I denne sammenhengen har debatten om politidirektoratets rolle i relasjon til politisk ledelse i Justis- og beredskapsdepartementet kommet opp: hvem bestemmer egentlig?

Håp om et fagdirektorat som kunne politifag

Ved opprettelsen av politidirektoratet i forbindelse med forrige politireform var det sterke stemmer som talte mot opprettelsen. Daværende stortingspresident, Jørgen Kosmo, mente at ingen politisk ledelse, uavhengig av farge på regjering, noen gang ville slippe den politiske kontrollen med regjeringens eget maktapparat i fredstid.

Mange fagpersoner i politiet hadde på sin side forventninger om at vi endelig skulle få et fagdirektorat som kunne politifag. Vi skulle gå inn i en tid med mindre politisk detaljstyring, men tiden etter opprettelsen av Politidirektoratet viste at den politiske styringen ikke avtok.

En historisk omorganisering

Så traff 22. juli oss hardt. Evalueringene kom på rekke og rad. Konklusjonen var at norsk politi måtte endres, og endring har det blitt. Norsk politi er nå inne i den største omorganiseringen i historien. Nærpolitireformen skal gi et mer kunnskapsbasert politi som er likt over hele landet, som kommer nærmere publikum og løser oppgavene raskere.

I Politiets Fellesforbund mener vi at Politidirektoratet skal være en faginstans som gir viktig faglige råd om hva som må til for at politiet kan løse sitt samfunnsoppdrag. Politidirektoratet skal gjennomføre politiske vedtak, og sørge for at dette gjøres på best mulig måte. Som faginstans må derfor også direktoratets rolle være å si ifra når de politiske beslutningene ikke er gjennomførbare med de ressurser eller tidsrammer som legges til grunn.

Nærpolitireformen er et stort stykke kompromiss

Politiets Fellesforbund er glad for at vi har engasjerte politikere som ønsker det beste for norsk politi, for det er vi ikke i tvil om at de gjør, men det er ikke alltid ønsker følges opp av gode rammer som gjør det mulig å oppfylle ønskene umiddelbart. Pengesekken som disponeres er som den er. Noen ganger må derfor ting ta lenger tid og prioriteres ned, særlig nå når det økonomiske etterslepet i politiet er så stort.

Stortingsmeldingen om nærpolitireformen er et stort stykke kompromiss. En såpass stor reform var avhengig av å ha bred støtte på stortinget. Det fikk den. Men det gjør også at en del av innholdet tolkes ulikt, og ulike deler av den vektlegges ulikt, avhengig av hvilken aktør man var i kompromisset.

Det kan ikke være tvil om hvem som bestemmer

Det skal ikke være tvil om hvem som bestemmer. Politiske beslutninger skal ligge til grunn for hvordan norsk politi driftes, styres og endres. Men det må også være rom for at faginstansen sier ifra, og blir lyttet til, når politiske ønsker og beslutninger ikke lar seg gjennomføre med de tidsrammer og ressurser som legges til grunn. Ellers risikerer vi å få et politi som halter seg gjennom historiens største reform, og ender med et resultat som er helt annerledes enn hva ønsket med reformen er – nemlig et politi som er tettere på befolkningen og løser flere saker til beste for publikum.