Observatør på okkuperte Vestbredden

Hvordan er arbeidshverdagen din her i Hebron?
– Hovedfunksjonen til TIPH er å observere og rapportere. Vi rapporterer brudd på Internasjonal humanitær rett (Haagkonvensjonen, Genevekonvensjonen), internasjonale menneskerettighetslover, samt brudd på relaterte avtaler inngått mellom partene. Dette dreier seg blant annet om retten til bevegelsesfrihet, respekt for privat eiendom og forbud mot vilkårlige arrestasjoner og ransakinger. Når folk bli arrestert, fengslet eller utsatt for overgrep følger vi opp dette og rapporterer til både palestinske og israelske myndigheter, samt medlemslandene til TIPH, Sveits, Tyrkia, Italia, Sverige og Norge.

Vi må ha god kontakt med folk i Hebron. Vi snakker med de, patruljerer gatene og observerer det som foregår. Det er ikke alle som er like begeistret for TIPH, enten fordi de ikke kjenner vårt mandat eller er trygge på oss, eller fordi de rett og slett ønsker oss bort fra området. Vårt mandat er å bidra til en følelse av trygghet for den palestinske befolkningen i Hebron, men vi har ikke mandat til å gripe inn. TIPH er en nøytral part som skal vise Palestina, som er under formell okkupasjon, at verdenssamfunnet er til stede og observerer det som skjer her, sier Osestad.

TIPH-observatørstyrke ble opprettet i 1994, og skulle være en midlertidig observasjonsstyrke. 24 år senere patruljerer de daglig i Hebron, og tilstedeværelsen er helt nødvendig.

– Det har blitt verre for palestinerne innenfor H2, som er den opprinnelige sentrumskjernen og gamlebyen. Jeg opplever likevel at vi har en viktig funksjon og inntrykket mitt er at vår tilstedeværelse i mange tilfeller bidrar til å løse ting på stedet, og sørger for at situasjoner ikke eskalerer, selv om vi ikke kan gripe inn i tilspissede situasjoner mens de pågår, forklarer han.

Uforutsigbart sikkerhetsbilde

Dette er jo et konfliktområde hvor sikkerhetssituasjonen kan endre seg raskt – har du noen gang følt at din egen sikkerhet har vært truet?
– Det som er spesielt med Hebron er blant annet «clashes», eller sammenstøtene, som skjer regelmessig mellom steinkastende palestinske ungdommer og israelske sikkerhetsstyrker, ISF. Det er et konfliktområde med høyt spenningsnivå, og sikkerhetsbildet er uforutsigbart. Her kjenner vi ofte på pulsen at store begivenheter i verden får direkte utslag, som for eksempel da Donald Trump anerkjente Jerusalem som Israels hovedstad. Det førte til dager med opptøyer, demonstrasjoner og sammenstøt her i Hebron. Under demonstrasjonene forsøker vi å sikre oss trygge observasjonspunkt for eksempel på tak, men det er ikke alltid vi lykkes med det. I tillegg er det stadige konfrontasjoner mellom israelere og palestinere i sentrum også, som gjør at det vil være svært uheldig å være på feil sted til feil tid. Det hender derfor at man er i en situasjon hvor man føler seg litt utrygg, men vi forsøker å redusere risikoen ved å være skjerpet og bruker skuddsikker vest og hjelm når sammenstøtene pågår. Det er også som jeg nevnte grupperinger som ikke er så begeistret for TIPH, og vi blir ofte trakassert når vi patruljerer i enkelte områder. Men situasjonen er jo verst for de som bor her i Hebron. Det er blodig alvor for de som deltar i demonstrasjonene og det er stadig palestinere som blir drept på Vestbredden etter sammenstøt mellom palestinere og israelske sikkerhetsstyrker. Det er også flere tilfeller hvor israelere har blitt skadet og drept av palestinere, så situasjonen er alvorlig for alle, forteller Osestad.

Ville føle at jeg var ordentlig til nytte

Hvorfor valgte du utenlandstjeneste?
– For meg var utenlandstjeneste kjempeinteressant. Da jeg søkte meg ut første gangen tenkte jeg ikke så mye på hvorfor jeg ønsket det, det føltes bare naturlig. Jeg fikk muligheten til å ta et FN-kurs i Nairobi, og synes det var veldig spennende. Etter hvert fikk jeg utenlandstjeneste i Sør-Sudan, og stortrivdes med dette. Andre gangen jeg søkte meg ut, og endte her i Hebron, var det et mer bevisst valg. Jeg ville kjenne på den opplevelsen av å være ordentlig til nytte og kunne utgjøre en forskjell som jeg følte på da jeg var i Sør-Sudan. Da vi var i Sør-Sudan, på landsbygda, kom alle for å høre på det vi gjorde, til og med landsbyhøvdingen, og folk gikk kilometer på kilometer for å komme til oss. Det er klart at når den jobben man gjør betyr så mye for folk så føles det godt. Egentlig søkte jeg meg tilbake til Sør-Sudan, og ble litt skuffet da jeg fikk Hebron, men nå er jeg veldig fornøyd med å ha fått være her.
Vi snakker mye med lokalbefolkningen her i Hebron om det de synes er vanskelig og det å bli kjent med mennesker og deres historier er noe av det jeg setter mest pris på. I tillegg er det kollegiale veldig bra når man jobber internasjonalt. Man er sammen på tvers av profesjoner og kulturer, løser problemer og blir kjent med spennende mennesker. Det hjelper å være en type som får energi av å være sammen med andre folk, for man er veldig tett på hverandre hele tiden når man er på utenlandstjeneste. Sikkerheten tas på alvor, og det er en prosedyre for alle situasjoner, samtidig må man akseptere en viss risiko og at man ikke kan helgardere seg mot alt. Selv er jeg trygg på det å skape kontakt med folk, og at muligheten til å kommunisere reduserer risikoen du havner i. Sånn sett er jeg også glad for at jeg snakker bedre og bedre arabisk, sier Osestad.

PF mener at politiet skal ha like gode ordninger for yrkesskadedekning som Forsvaret, men i dag er politiet for dårlig dekket i yrkesskadesammenheng. Hva tenker du om det?
– At vi skal være dårligere sikret enn militærpersonell kan jeg ikke helt se begrunnelsen for. Det synes jeg virker urimelig. For eksempel da jeg var i Sør-Sudan så patruljerte jo vi, og hadde jevnlige long range patrols sammen med militært personell. Vi gjør gjerne akkurat de samme oppgavene, og er ofte på samme sted til samme tid, så at vi skal være dårligere stilt om vi blir utsatt for en ulykke i tjenesten, det synes jeg virker helt urimelig, sier Osestad.

Havnet i politiet ved en tilfeldighet

Hvorfor jobber du i politiet?
– Det er egentlig veldig tilfeldig hvordan jeg begynte i politiet. Jeg hadde alltid hatt sommerjobb i bakeriet som var en familiebedrift, men da jeg kom hjem igjen etter militæret begynte jeg å tenke på at jeg måtte finne meg en «ordentlig» jobb. Jeg tok derfor kontakt med lensmannskontoret i Lindesnes, og fikk deretter jobb der gjennom arbeidskontoret på såkalte skapmidler, først i et halvt år. Jeg fikk ansvar tidlig og likte folkene og dynamikken i politiet veldig godt. Jeg var i tidlig 20-årene og kjørte plutselig rundt i politibil. Jeg jobbet ett halvt år i politiet og tok to år på jussen før jeg kom inn på Politihøgskolen. Jeg kan ikke huske å ha tenkt tanken på å bli politi før jeg hadde behov for å få meg en jobb, men jeg fikk veldig lyst til det da jeg jobbet det halvåret på lensmannskontoret, forteller Osestad.

Men Osestad har også tatt steget ut av politiyrket.
– Jeg kunne nok ha jobbet som mye annet, og det har jeg i og for seg også gjort. Tre år etter jeg var ferdig på Politihøgskolen og hadde jobb i Oslo politidistrikt gikk jeg ut av etaten rett og slett fordi lønna var alt for dårlig og det ikke var liv laga når man skulle etablere seg. Da fikk jeg jobb som spesialrådgiver for Gjensidige Nord sparebank konsernet på bakgrunn av at jeg hadde erfaring fra Finans- og miljøseksjonen i Oslo politidistrikt. Men da vi skulle flytte tilbake til Sørlandet etter noen år søkte jeg meg tilbake til politiet, sier Osestad.

Hva er det beste med å jobbe i politiet?
– Det dreier seg om en kombinasjon av å kunne få bruke analytiske evner og den metodikken som brukes i politiyrket. Det er en veldig tydelig metodikk med klare rammer for det du holder på med. Jeg er opptatt av hele spennet. Jeg liker at politiarbeidet er resultatorientert, det er noe konkret over det å samle og systematisere bevis og oppklare ting. I tillegg trives jeg godt med variasjonen i yrket, som gir mange muligheter, blant annet utenlandsoppdrag. Politietaten har også et veldig godt miljø, og etatsfølelsen vokser med årene. Det gjør at man tenker seg om to ganger før man slutter i jobben, sier han.

Vi må sørge for trygghet for folk

Hva er politiet viktigste oppgave i dine øyne?
– Det mener jeg er å skape trygghet for folk, enten det gjelder å oppklare et lite sykkeltyveri eller stanse terror. Det å kunne utgjøre en forskjell og bidra til å trygge folks hverdag er viktig. Det går også rett inn i mandatet til TIPH her i Hebron, hvor vi er til stede for å gi palestinerne en følelse av trygghet ved å observere og dokumentere det som skjer her. I tillegg til kjerneoppgavene handler dette mye om det mellommenneskelige, det å bli kjent med og snakke med folk, forklarer Osestad.

Hva synes du er den største utfordringen norsk politi står ovenfor nå?
– Det er klart at omstillingen som politiet går igjennom er krevende, selv om jeg personlig nesten ikke er blitt berørt av denne. Jeg har en spesialiststilling i Agder, og denne blir værende. Men en av de store utfordringene med reformarbeidet er jo at vi i politiet må klare å leve opp til forpliktelsen om å ivareta folks trygghet på en minst like god måte som før - midt oppi omstillingen.

Lønna må opp

Har du noen gang vurdert å slutte som politi, og i så fall hvorfor?
– Ja, det var ikke vanskelig å ta det valget da jeg gikk ut av politiet i 2001 på grunn av for dårlig lønn. Selv om jeg trivdes veldig godt og ikke hadde noe å utsette på arbeidsplassen så var lønna som etterforsker så dårlig at det ikke var noe å tenke på lenger. Når jeg da fikk tilbud om jobb i et stort finanskonsern som gav deg følelsen av at du hadde en unik kompetanse de var villig til å betale godt for, sende deg på kurs i inn- og utland og ville gjøre deg bedre, var valget enkelt. Hadde vi etablert oss i Oslo hadde jeg nok blitt værende i banken, da selve jobben inneholdt flere av de samme elementene som i politiet. Lønna må opp i politiet fordi det betyr mye for folk, sier Osestad.

Hvorfor er du medlem i PF og hvorfor synes du jobben PF gjør er viktig?
– Jeg har vært medlem i PF siden studietiden, og har også vært tillitsvalgt i Felles kriminalenhet i flere år. Jeg synes det er viktig å ha en fagforening i ryggen. Om man havner i konflikt eller uenighet med arbeidsgiver så gjør man jo dette som enkeltindivid, og man står veldig alene. Da er det viktig å ha noen å støtte seg på og prate med, og som kan være med på møter med ledelsen for eksempel. I tillegg har jeg tro på trepartssamarbeidet og tror dette er en bærebjelke i den norske velferdsmodellen.