Verner om barnas rettssikkerhet

Hvordan er det å jobbe på Barnehuset?

– Det å jobbe på Barnehuset er svært givende, selv om det også er tøffe arbeidsoppgaver. Det gir meg et innblikk i samfunnets mørkeste sider. Vi hører jo på historiene til barn ned i treårs alder i tillegg til særlig sårbare voksne og utviklingshemmede. Det er historier om barn som er blitt slått og pisket med for eksempel ledninger, om vold og trakassering. Det er nok likevel historiene til de overgrepsutsatte barna som er de jeg bærer med meg lengst. Barn ned i barnehagealder og opp til voksne sårbare som har blitt utsatt for de groveste handlinger fra mennesker som har satt dem til verden og skulle tatt vare på dem og beskyttet dem. Det er jo nettopp det som gjør disse historiene så vanskelige. Noen av disse barna forteller ikke sin historie før de forstår at de ikke lenger kan beskytte mindre søsken for eksempel. Det er vondt. Og barn er jo veldig lojale, så det hender jo også at vi får inn barn her på Barnehuset som ikke vil fortelle noe som helst. Jeg vil si at historiene er tøffe, og ingen kan jobbe her uten å bli påvirket av de historiene vi hører. Men vi som jobber her mener jo at vi som fagpersoner og etat tar dette feltet på største alvor og tar den påkjenningen som det er. Som voksne, som fagpersoner, som statsansatte og som etat er det vår plikt å tåle, lytte og etterforske, sier Johansson alvorlig.

Stadig økning i avhør

Er det noen spesielle utfordringer dere har på Barnehuset?

– Vi har over 800 avhør i året nå, og avhør er førsteprioritet da det er viktig for barn å få fortalt sin historie så snart som mulig etter en hendelse. I Sør-Øst har Barnehuset vokst fra seks til 17 ansatte på to år som jobber med avhør. Barnehuset skal også bidra med oppfølging etter avhør, men det er vanskelig for fagpersoner å få til oppfølgingsavtaler da vi har mange avhør i uka og mange strekker seg også over normal arbeidstid.

Selv om Barnehuset har vært prioritert både politisk og av politidistriktet, så er det fortsatt ikke nok ansatte til å gjennomføre den jobben som vi skulle ha gjort til det fulle, sier Johansson.

Hun er også opptatt av den mentale helsen til de som jobber på Barnehuset, og mener det må settes i verk tiltak for at avhørere skal orke å stå i jobben lengre.

– Jeg mener at politietaten har hatt et for lavt fokus på dette med sekundærtraumatisering gjennom tidene. Alle vi som jobber her på Barnehuset blir påvirket av de historiene vi hører, og sekundærtraumatisering handler egentlig om å bli smittet av vold. At omfanget av det du hører er så stort at det påvirker deg. Det er individuelt hvordan man reagerer, hvor mange historier man kan ta inn og hvordan man avreagerer og bearbeider disse historiene. Vi må derfor få et bedre system for å ta vare på de ansatte. Jeg ønsker at det skal være et fokus på forebygging av sekundærtraumatisering. For eksempel kunne det vært veiledning hvert kvartal for alle disse gruppene som nevnt, og også for kriminalteknikere og de som jobber med elektroniske spor. Det er viktig å vite hvilke signaler man skal se etter, hva man kan gjøre for å forebygge og hvor man skal gå for å få hjelp. Det tar sju år å utdanne de som avhører de minste barna, og det er derfor viktig å passe på at de orker å være i jobben sin lenge, ellers kan det bli et problem for distriktet, sier Johansson.

Trenger mer penger til distriktene

Det er lovet at en satsing på forebygging og oppfølging av voldsutsatte barn – merker dere noe til dette løftet?

– Vi merker godt satsingen på vold- og overgrepssaker i etaten. Vi ser at vi er en del av etaten som blir prioritert med de knappe ressursene som distriktene har. Men skal vi klare å opprettholde lav saksbehandlingstid på disse sakene, samtidig som omfanget øker, så må det flere ansatte til – og da trenger distriktet mer penger. For barn, som har enda kortere tidsperspektiv enn voksne, kan det være belastende å vente på resultatet av en sak. Det er vel og bra at det er frister for hvor raskt avhør av barn skal gjennomføres, men skal saksbehandlingen være optimal må det tilføres ressurser i alle ledd som er involvert i disse sakene. Jeg håper også at de nye offeromsorgskontorene vil bidra til bedre ivaretagelse av familier i krise. For Sør-Øst sin del har ikke offeromsorgskontoret kommet i drift enda da vi er sist i reformarbeidet, men det er besluttet etablert og ansettelsesprosessen er i gang. En satsing på voldsutsatte familier er også en satsing på voldsutsatte barn, sier hun.

Rekordmange barn har blitt avhørt på Barnehuset i år – hva tror du dette kommer av og har dere kapasitet til å ta unna alle?

Det er to mulige årsaker til at man stadig har flere avhør. Enten synker mørketallene og flere tør å stå frem med sine historier, eller så er det en reell økning i antall overgrep og voldshendelser mot denne gruppa. Hva som er årsaken vet ikke jeg. Men omfanget øker stadig og hittil i år har vi gjennomført 800 avhør på Barnehuset i Sandefjord. Dette er økning fra 20 prosent til 100 prosent sammenlignet med noen måneder i fjor. Økningen i antall saker fører også til økt press på en rekke avsnitt og seksjoner i politiet, både kriminalteknisk, elektroniske spor, spesiell påtale, etterforskningsavdelinger, Barnehus, avhørere og koordinatorer. Det er viktig at vi har nok folk og ressurser, at vi passer godt på de meget dyktige folkene vi har og at alle disse seksjonene må prioriteres for at hele dette navet skal fungere, sier Johansson.

Liker politiets tverrfaglighet

Hvorfor jobber du i politiet?

– Jeg er jo egentlig statsviter med EU som spesialfelt, men da jeg flyttet til Oslo etter studiene så hadde jeg venner som jobbet i politiet, og de anbefalte meg det. Jeg begynte først i et prosjekt i Oslo hvor jeg jobbet opp mot ordensvakter og skjenkebevilgning på utestedene i Oslo. Det var også her jeg fikk mitt første møte med sedelighetssaker. Her var det alt fra narkotikasaker, sedelighet, økonomisk kriminalitet. Det var veldig spennende å jobbe tverrfaglig med ulike avdelinger. Jeg jobbet her i to år før jeg var lærer i Bærum i to år, også bestemte jeg og mannen min oss for å flytte tilbake til Sandefjord, og da kom jeg igjen inn i politiet og jobba ved etterforskningsavdelingen og Krimvakta før jeg var gruppeleder på straffesaksseksjonen i fem år. Nå jobber jeg her ved Barnehuset, noe jeg synes er veldig spennende og en viktig del av samfunnsoppdraget. Barnehuset er jo egentlig veldig politisk og lovverket rundt hva som er lov å gjøre mot barn i Norge. Som statsviter er jeg jo opptatt av tverrfaglighet, og det får jeg virkelig jobbe med her. Samtidig synes jeg barn er noe av det viktigste vi kan jobbe med, sier Johansson.

Hva er det beste med å jobbe i politiet?

– Det er å føle at man har en meningsfylt hverdag med viktige oppgaver. At vi er med på å gjøre en forskjell for folk som trenger det. I tillegg trives jeg veldig godt i politiet. Jeg tror jeg det er et eksepsjonelt godt samhold i politiet, trolig på bakgrunn av det samfunnsoppdraget vi har. Det er tøffe tak og da trenger vi samholdet, sier Johansson.

Rettssikkerhet til de svakeste i samfunnet

Hva er politiets viktigste oppgave i dine øyne?

– Det er å sikre rettssikkerhet mener jeg. Det er jo det største tegnet vi har på demokrati. Alle involverte i en straffesak må få opplevelsen av rettssikkerhet. På Barnehuset fokuserer vi jo på de aller svakeste i samfunnet, barn, psykisk utviklingshemmede og særlig sårbare. Disse er jo ofte avhengig av at de nærmeste støtter opp og hjelper dem, og når de nærmeste da i mange tilfeller er de mistenkte blir jo disse enda mer sårbare. Det er derfor ekstra viktig at systemet fungerer, og det gjør den jobben vi har i politiet enda viktigere, sier månedens PFer.

Hva synes du er den største utfordringen norsk politi står ovenfor nå?

– Den største utfordringen er jo politireformen. Jeg har sittet i styringsgruppa om reformen i Sør Øst, og det er mange gode intensjoner i reformen. Det er nye stillinger og måter å jobbe på som er svært positive. Ulempen er at distriktsøkonomien er så dårlig at det ikke er mulig å gjennomføre reformen på en god måte. Vi skal blant annet ha noen nye koordinatorstillinger og instruktører, og fordi det ikke er penger til å ansette flere så må disse tas på et annet sted. Den største utfordringen knyttet til reformen er bemanning. I vårt distrikt har vi for eksempel for lite mannskaper i deler av Telemark og Nordre Buskerud. Hvis vi sentraliserer for mye så blir resultatet dårligere forebygging, som igjen kan føre for lite rom og tid for å opparbeide seg tillit hos barn og unge slik at denne målgruppen tør å melde ifra til politiet om det skjer noe, sier hun.

Viktig å være fagorganisert

Har du noen gang vurdert å slutte i politiet og i så fall hvorfor?

– Jeg tenker ofte på hvilke muligheter jeg har, og har nok fortsatt ikke helt bestemt meg for hva jeg skal gjøre når jeg blir stor, og nå er jeg 34 år, ler Silje.

Jeg har vurdert å gå tilbake til læreryrket noen ganger, men jeg trives godt i etaten og har bestemt meg for å ta en tilleggsutdanning i psykososialt arbeid med barn og unge, som jeg kan bruke her ved Barnehuset, og nå ser jeg for meg at det er her jeg skal være fremover, sier Johansson.

Hvorfor er du medlem i Politiets Fellesforbund og hvorfor synes du jobben Politiets Fellesforbund gjør er viktig?

– For det første synes jeg det er viktig å være organisert. Trepartssamarbeidet i Norge er det som har båret frem velferdsstaten og som gjør at arbeidslivet er så stabilt som det er. Samtidig mener jeg og mange med meg at medbestemmelsen er under press og dette gjør at det er viktigere enn noen gang å organisere seg.

Og med den pågående reformen i politiet er det ekstra viktig for oss å være organisert, forklarer Johansson som også har vært aktiv tillitsvalgt i flere år.

– I tillegg synes jeg PF har en del goder, både forsikringsordning for kritisk sykdom og ikke minst et veldig godt opplæringssystem for tillitsvalgte. PF har medlemmer i alle grupper i politiet og ser derfor sakene utfra et godt og bredt bilde. Jeg synes PF er den mest profesjonelle fagforeningen. Jeg tenker aldri på at jeg er sivil i politiet – vi er alle kolleger med ulike roller og ulikt fagperspektiv, sier hun.