Medlem av PF i mer enn 30 år

– Hvorfor ble du politi?

– Det er et litt artig spørsmål som jeg ikke har tenkt så mye over de siste åra – kanskje ikke siden jeg satt overfor opptakspanelet på politiskolen den gangen. «Hvorfor vil du bli politi»? Det er vel noe med den kombinasjonen, tenker jeg, av at den gangen så var det lønnet utdanning. Det telte jo positivt, og at man da hadde rett og plikt, som det het, til å jobbe ett år i politiet etter endt utdanning. Og så var det kanskje et ønske om å gjøre noe samfunnsnyttig, innleder månedens PF-er.

• Se video med månedens PF-er (YouTube)

– Hva er det beste med å være politi?

– Det beste er vel den varierte arbeidshverdagen. Selv om det gjennom 30 år har blitt mange variasjoner over de samme temaene, så er det fortsatt slik at jeg blir litt overrasket. Man har en forventning om hvordan oppdraget skal utvikle seg, og så tar det en annen retning enn det jeg hadde sett for meg likevel.

Midlertidig bevæpning viktig

– Du har nettopp vært ute på en vakt som forløp helt annerledes enn du hadde tenkt?

– Ja, i går på en kveldsvakt så fikk vi melding om slåsskamp rett nede i sentrum her. Vi hadde akkurat kommet ned i garasjen etter å ha handlet mat. Vi satte fra oss det vi hadde i hendene og hoppet i bilen igjen. På det tidspunktet får vi ikke mer melding enn at det er slåsskamp. Når vi kommer rundt det siste gatehjørnet før vi kommer til stedet får vi melding om at det er sett en kniv og at bevæpning da blir gitt. Og da var det greit at vi hadde pistol i forhold til den midlertidige bevæpningen vi har nå. For da var det ikke tid eller anledning til eventuelt å stoppe for å ta på seg noe mer verneutstyr, låse opp våpenskrin og så videre. Så der fikk man det overraskelsesmomentet om at det var en slåsskamp, javel, men det er ikke hver dag hvor kniv er involvert her i Fredrikstad.

– Vi er inne på Fredrikstad – en ganske stor by i norsk målestokk, men ser du noen utvikling i kriminalitetsbildet i denne byen?

– Jeg har hatt anledning til å følge utviklingen gjennom nesten 30 år. Og det man ser er vel at for det første, når folk kommer i skranken her på politistasjonen og skal anmelde noe, så er det i større og større grad kriminalitet som de har blitt utsatt for som skjer på nett. Enten ved svindel, at man har blitt hacket eller at man har bestilt en vare og betalt og får noe helt annet i posten, for eksempel. Ellers så er det den andre veien et positivt utviklingstrekk siden jeg begynte her at vi har etter hvert fått et godt samarbeid, tverretatlig med kommune, politi, utelivsaktører. Da tenker jeg særlig på voldshendelser og alvorlighetsgraden i volden som skjer. Det skjer jo fortsatt voldshendelser, og vi kan ikke være over alt til enhver tid, men alvorlighetsgraden og hyppigheten har gått ned. Det er takket være et mye bedre samarbeid alle aktører imellom, i forhold til det makssamarbeidet vi har – som er en del av det tverretatlige samarbeidet hvor alle har en felles grunnforståelse om at alle må bidra med sitt for å få ned gjennomsnitts beruselsesgraden på utelivsgjestene, og den har gått ned. Derigjennom skjer ikke like mange uønskede hendelser som det gjorde tidligere.

Trofast medlem av PF

– Du er medlem av Politiets Fellesforbund, det har du vært i mange år?

– Det har jeg nok vært siden jeg startet å jobbe, ja!

– Hva er den viktigste jobben, prioriteringen, som PF burde gjort, synes du?

– Det er jo mye å ta av utfra medlemmenes ønsker. Jeg tenker at det er veldig fint å være medlem av en stor organisasjon. Sammen er vi mye sterkere når det gjelder små og store spørsmål. Og man har støttespillere når man opplever noe som er problematisk i arbeidshverdagen. Så er jeg veldig glad for at det er noen tillitsvalgte som er villig til å ta den ekstrajobben og gjøre den ekstra innsatsen for resten av oss på gulvet. Det setter jeg veldig pris på. I forhold til viktigste enkeltsak – det må vel være å få på plass permanent bevæpning. Jevnfør den hendelsen jeg snakket om i sted.

Hebron og Sør-Sudan

– Nå skal vi inn på det at i tillegg til å være politiførstebetjent og gå vaktene dine her i Fredrikstad, så har du vært med på veldig mye lærerikt og spennende, for du har vært utaskjærs i to perioder: Først på Hebron og deretter i Sør-Sudan. Hva kan du fortelle om de oppholdene?

– Det er ikke så lett å gjøre det kort, men hovedsakelig i 2014 – 2015 var jeg i Hebron på den såkalt okkuperte Vestbredden. Mandatet var å være til stede for å skape en følelse av sikkerhet for den palestinske befolkningen i den israelskokkuperte delen av Hebron by. Hovedoppgavene vårelignet veldig på vanlig patruljearbeid. Vi var til stede og kjørte ned i gamlebyen hvor det var masse checkpoints som palestinske barn måtte gjennom til og fra skolen. Det hendte innimellom at det ble noe steinkasting fra skoleelevene. De israelske soldatene svarte da med for eksempel å skyte gassgranater eller andre ting for å slå ned disse hendelsene. Da var det vår oppgave å være til stede, observere, dokumentere via foto og så videre – eventuelt intervjue noen av barna – og eventuelt kommandøren på grensepasseringsposten. Så skrev vi rapporter. Dette ble sendt videre og sett på av juridisk avdeling i misjonen. Så ble eventuelle mulige brudd på menneskerettigheter og så videre tatt opp i jevnlige møter som misjonens representanter hadde med representanter fra israelsk og palestinsk side.

– Så du mener at tilstedeværelsen var viktig?

– Tilstedeværelsen var nok viktig. Det var de signalene vi fikk fra den palestinske befolkningen, som kunne ta kontakt med oss. Vi gikk jo fotpatrulje nede i gamlebyen, og da kunne det komme en mor til oss som kunne fortelle at i løpet av natten hadde israelske soldater raidet hjemmet deres og tatt med seg den 14 år gamle sønnen, for eksempel. Og de visste ikke hva som hadde skjedd med ham. Da hadde vi et liasonsystem som kunne nøste videre på de opplysningene vi hadde for å få verifisert hvor denne 14-åringen hadde blitt ført. Også kunne vi gi tilbakemelding til familien om at han er der og der. Så var de veldig opptatt av at han ikke skulle bli utsatt for noe overgrep, selvfølgelig, og da fulgte vi opp den saken.

Fra observatør til instruktør

– På Vestbredden hadde dere en observatørrolle. Hvordan var det i Sør-Sudan?

– I Sør-Sudan ble det annerledes, for observatørrollen var kun å observere og rapportere og ikke gripe inn noen gang. Det er en ting som jeg har tenkt veldig mye på, for rent umiddelbart var det motstridende i forhold til ryggmargsfølelsen til en operativ polititjenestemann når man ser en urett bli begått mot en annen og man gjerne vil gripe inn. I Sør-Sudan var oppgaven i hovedsak å bygge kapasitetsbygging for sør-sudansk politi. Og da var det mye å gripe fatt i. De store og overordnede tingene som at det for eksempel ikke var elektrisitet på hovedpolitistasjonen i delstatshovedstaden Iambio i Western Contorian State – det kunne vi ikke gjøre mye med. Men vi kunne serve de sørsudanesiske kollegaene våre med skjemaer – det fantes ikke noen pc’er selvfølgelig – så alt måtte skrives for hånd med penn. Jevnlig da på våre daglige besøk, så ble vi spurt om vi ikke kunne sørge for å få gitt 31 nye eksemplarer av daily detention-list, altså arrestjournalen. Det er nesten helt ufattelig hva de ikke har. Det var nå en bit av det. Videre så er det lett å bli oppgitt. Hva kan jeg bidra med? Hvor skal vi begynne? Vi kjørte en del type work shops. Som vi kalte det. For lokalbefolkningen – for å orientere om FNs mandat. Veldig ofte så er det et stort gap mellom forventninger og realiteten i forhold hva befolkningen tror at FN kan hjelpe dem med – sett opp i forhold til hva vi faktisk kan hjelpe til med. Vi hadde en del work shops hvor vi orienterte om mandatet for det første. Og for det andre om basic human rights, som veldig mange ikke hadde hært om. Det er et stort problem med for eksempel mindreårige jenter som blir giftet bort og så videre. Meningsfulle hverdager i forhold til det, men kanskje den største påvirkningen vi kunne gjøre i positiv retning var jo å tenke bærekraftig. Og da kom vi opp med ideen om å kjøre et trainer/trainors-kurs. Det viste seg i løpet av de work shopsene vi hadde for sørsudanesisk politi, så var det alltid fem, seks stykker som var litt mer ivrige, mer nysgjerrige, på det vi hadde hatt leksjoner om. Da fant vi ut at det kanskje kunne være en ide å spørre disse fem, seks stykk om kanskje kunne vi ta disse til side og drive et trainer/trainers-kurs. Etter hvert var det veldig givende å se hvordan de vokste med oppgaven. De fikk i oppgave å skulle presentere en leksjon selv – med hjelp av oss, selvfølgelig og veldig hands on i begynnelsen. Så gjennomførte de en leksjon hvor vi satt som sufflører og bisittere. Så ga vi tilbakemeldinger om at dette var bra og dette kunne du kanskje gjort litt annerledes. Så tok de til seg tilbakemeldingene. Deretter gikk det to, tre uker, så fikk de i oppgave å forberede en ny leksjon. Da gikk det mye bedre. Å se den endringen i selvtilliten og stoltheten hos disse guttene som gikk rundt i uniformer, men noen av dem hadde kun sandaler og ikke støvler og så videre. Det var veldig givende å kunne se hvordan sørsudanesiske kollegaer vokste med oppgaven. Til slutt ble de uteksaminert som godkjente instruktører for å kunne drive instruktørvirksomhet for sine kollegaer i fremtiden.

Dårlige levevilkår

– Hvordan er levekårene for en politimann i Sør-Sudan?

– Det er ikke noe luksusliv. De har – i likhet med norske politifolk – en lav lønn…neida. Gjennomsnittslønna husker jeg ikke helt hva ligger på, men så vidt jeg husker så om det var slik at vi skulle handle på markedet, en ananas en mango og noen egg, så hadde vi handlet for det som er månedslønnen til en sørsudanesisk politimann. Vi ble sikkert krevd turistpris, eller fremmedmannspris, men likevel: Det er svært lavt inntektsnivå. Generelt har den jevne sørsudaneser nesten ingenting å rutte med. Det å kunne bidra litt inn på individnivå – for eksempel når misjonen gikk mot slutten, så hadde man kanskje et par støvler ekstra. Eller som var utgått per min definisjon, kunne disse fint doneres til en sørsudanesisk kollega.

Kjøreinstruktør

– Så skal vi til det du gjør i tillegg til jobben i dag og det er å være kjøreinstruktør?

– Kjøreinstruksjon er noe jeg tilfeldigvis fikk nyss om da jeg kom tilbake fra oppholdet i Hebron. Når man er i utlandstjeneste får man en god anledning til å ta et metablikk på arbeidssituasjonen hjemme. Hva er positivt med jobben jeg har hjemme per nå? Er det en del negative ting? Okay, kanskje skal jeg gjøre noen endringer? Skal jeg prøve å finne på noe nytt når jeg kommer tilbake? Første dag på jobb på politistasjonen her så jeg en lapp som hang på veggen. Det var utvidet søknadsfrist for opptak til instruktørutdanning som kjøreinstruktør. Da var jeg heldig og fikk plass der og har vært kjøreinstruktør siden februar i 2017. Det synes jeg er veldig givende, å jobbe med unge mennesker, fremtidige kollegaer. Å kunne være med å gi dem et ålreit grunnlag for den fremtidige jobben de skal gjøre.

– Dette er en del av opplæringen på Politihøgskolen? Du må ha et godkjent kjørekurs for å kunne uteksamineres?

– Det er riktig. I løpet av praksisåret – altså B2, det midterste av årene – så er studentene ute på praksissteder. Da er det to ukers kurs hvor de møtes sentralt PHS, enten i Stavern eller på Kongsvinger, hvor kjøreopplæringen foregår. Det er som sagt givende å jobbe med unge mennesker. Jeg har også hatt gleden av å være studentveileder for seks studenter, men det er riktignok tilbake på tidlig 2000-tall. Det er noe som gjør at man holder seg selv noenlunde i ånde også. For noen er dette kjørekurset litt for kort. Det kan være mange årsaker til det. Det er ikke lenger slik det var da du og jeg var unge, at det viktigste i livet var å få tatt førerkort og kjøre bil så mye som mulig! Vi ser at ganske mange har et spinkelt grunnlag og veldig liten trafikal kompetanse. Da er jo overgangen stor fra å kjøre på vanlig B-førerkort og til i løpet av noen dagers teoriundervisning hvor man lærer metodikken og så videre, til å skulle sette seg bak rattet og slå på blålampa og prøve seg fram.

Intensivt kurs

– Jeg har hørt at det er et ganske krevende kurs. Det er ikke alle som får bestått bare ved å stille opp disse 14 dagene?

– Neida, og det er noe vi gjør studentene oppmerksomme på når vi treffer hverandre første dagen. Dette er et intensivt kurs. Vi tar opp allerede i første møte at for noen så vil dette kurset vært litt for kort. Kanskje en dag eller to eller tre for kort. For dem som ikke klarer de nødvendige trinnkravene fram mot praktisk prøve på fredagen i uke 2, så blir det arrangert et arrangert et oppsamlingskurs, hvor man får fem dager til på å bygge et godt nok fundament for å kunne kjøre opp.

– Kunne du tenkt deg et annet yrke, eller har du aldri vurdert å være noe annet enn politi?

– Jeg har ikke tenkt veldig konkret på det og har ikke fundert veldig på å bytte yrke. For da måtte man jo helst ha en annen utdanning, og det har jeg jo ikke. I det store og hele så er jeg fornøyd med yrkesvalget.