Møre og Romsdal har lenge vært politidistriktet med lavest bemanning og laveste lønninger. Arne Hunnes har i flere år jobbet for å få bedret ressurssituasjonen til politidistriktet, og mener en økning i politibudsjettene er helt nødvendig for å lykkes med nærpolitireformen.
Månedens PF’er er tidligere lokallagsleder, nestleder og nå styremedlem i PF Møre og Romsdal, og har engasjert seg for å få forståelse rundt en ressurssituasjon som han ser sliter på arbeidshverdagen og arbeidsmiljø.
Hvorfor har du engasjert deg sånn i ressurssituasjonen her i Møre og Romsdal?
– Jeg ser jo hvordan ressurssituasjonen påvirker arbeidshverdagen og arbeidsmiljøet. Det er frustrerende med dårlige biler, og ikke minst lite folk. Det resulterer i at noen ønsker å slutte i jobben, at folk møter veggen eller blir sykmeldte på grunn av stort arbeidspress. Det er viktig å være nok folk. En del av sakene vi jobber med i politiet er jo også tøffere enn andre, for eksempel sakene de jobber med på seksjon for vold og seksuelle overgrep. Det er en stadig økning i tilrettelagte avhør for eksempel, og når det er lite folk blir trøkket på de som er igjen større. I tillegg har vi store utfordringer med avstander, og mange steder vi kun kommer til med ferge, dette gir oss en ekstra utfordring. Per 1.1.2017 var vi det dårligst bemannede politidistriktet i landet. Geografien får vi ikke gjort noe med, men vi må få ressurser så vi kan løse samfunnsoppdraget best mulig, sier Hunnes alvorlig.
Mindre frie driftsmidler
Vi hører stadig at det aldri har blitt bevilget mer penger til politiet enn det gjør nå – hvordan kan ressurssituasjonen fortsatt være så tøff?
– Penger er et relativt begrep. Det er nok sant at det gis mer penger til politiet som helhet, men å si at det har blitt mer penger i politiet blir litt lek med tall. At det gis mer penger til politiet forteller ikke hele sannheten. De frie driftsmidlene til distriktene har blitt mindre, og det er de som skal sørge for biler, bensin, overtid og lignende. Vi har for eksempel ikke råd til å ansette nye folk, og er avhengig av å bruke overtid. Det kommer stadig meldinger om at folk må melde seg til overtid, både på akutte og planlagte ting. Det sier litt om at vi er for dårlig bemannet. Hvis det er en sak som må etterforskes på helg så utløser det overtid, er det noen i arresten er vi kanskje ingen patrulje på helg. Dette må det bli en orden på, sier Hunnes.
Hvilke utfordringer står dere ovenfor?
– Den ressurssituasjonen vi er i gjør jo dessverre at vi ikke kan gi alle innbyggerne i Møre og Romsdal den samme polititjenesten. Vi har jo blant annet fem, seks tusen mennesker som bor på øyene rett utenfor Molde her, hvor vi må ta ferge for å komme til, og det er klart når det er en patrulje på vakt er terskelen veldig høy for å rykke ut dit. Dette gjør jo også at folk slutter å ringe for å melde fra om ting, og det gjør jo noe med den tilliten folk har til politiet. Et distrikt som vårt krever en del ressurser. Vi har masse redningsaksjoner til fjells og sjøs, vi har toppturturister, basehopping, store arrangement som Moldejazz og tre eliteserielag i fotball. Det er de samme ressursene som må jobbe mer for å rekke over alt. På Sunndalsøra har vi Hydros aluminiumsanlegg med nesten tusen ansatte, vi har de store gassanleggene som Ormen Lange og på Aura. Dette er anlegg som gir masse penger i statskassen. Når vi nå i nærpolitireformen i tillegg skal fylle nye funksjoner er vi ikke nok folk til å dekke opp. Hvordan skal vi kunne være tilstede på de små stedene som det tar mange timer å komme seg ut til, spør Hunnes.
Holdt 30 stillinger åpne
Hva må til for å bedre situasjonen?
– Vi må ha et eget investeringsbudsjett med en sentral tildeling av penger. Nå kjøpte vi nye biler i 2013, noe som førte til at vi brukte over budsjett. Dette har vi fått et nedtrekk på 7,5 million kroner på nå i år, samme år som nærpolitireformen skal gjennomføres. Lønn må settes på ett nivå. Det er for store lønnsforskjeller i relativt like politidistrikt nå. Politimesterne får sin pengesekk, og må ofte velge mellom " pest og kolera". I Møre og Romsdal har vi holdt 30 stillinger åpne for å holde driften gående, men nå må vi ansette noen. Det er klart det er flott med flere folk, men da blir også de frie midlene enda mindre, så jeg er spent på hvordan det går. Dette er penger vi har trengt til å kjøpe biler, overtid og lignende. Politimesterne blir i skvis mellom de kravene han skal oppnå, og de ressursene han har til å gjennomføre de. Målet med nærpolitireformen er et likt politi i hele landet – dette er helt umulig med de ressursene vi har i dag. Politiet ønsker å være en kompetansebedrift, og det er mange funksjoner som skal fylles, men det er billigst å ansette nyutdannede, så det er PB1-stillinger som lyses ut når vi må ansette folk. Vi kan ikke effektivisere for å spare penger, men klart politiet også har ting å forbedre seg på. Men verden endrer seg, og det er ting verken politiet eller politikerne kan påvirke i stor grad.
Hvorfor jobber du i politiet?
– Det er et meningsfylt yrke, og veldig variert. Ingen dag er lik. Det er ikke lønnen som gjør at jeg jobber som politi, for å si det sånn. Men det er viktig å ha en lønn så man klarer seg noenlunde, og at du føler du får igjen for kompetanse og erfaring. Det er store lønnsforskjeller i politidistriktene, og det er ikke bra. Men uansett er den viktigste grunnen til at jeg jobber i politiet at jeg har lyst til å ha en jobb hvor jeg føler at jeg er med å gjør en forskjell, sier Hunnes.
I ferd med å jobbe oss vekk fra publikum
Hva er det beste med å jobbe i politiet?
– Det beste med å jobbe i politiet er å få være en del av den viktig samfunnsinstitusjonen som opprettholder lov og orden, og gjør så folk føler seg trygge. Jeg føler dessverre nå at vi er på vei til å jobbe oss litt vekk fra publikum, til tross for nærpolitireformen. At folk føler de kan stole på politiet, og vite at når de har behov for hjelp så kommer vi er viktig for å opprettholde den tryggheten. For å få til dette er de ansatte den viktigste ressursen. Vi må være mange nok til at vi har muligheten til å gjøre en god jobb, og få på plass og tilføye viktig kompetanse, enten det er sivile, jurister eller politi, sier han.
Hva synes du er den største utfordringen norsk politi står ovenfor nå?
– Verden blir stadig mer kompleks, både med tanke på at mer kriminalitet foregår på nettet og at vi blir mer internasjonalisert. Da jeg startet som politi kjente vi de fleste kriminelle i distriktet, men selv om tradisjonell kriminalitet skjer i mindre grad enn tidligere, så er det mange andre oppgaver som har tatt over som følge av internett og at verden blir mindre. I tillegg har vi fortsatt mange oppdrag i forbindelse med rusproblematikk, psykiatri og slike ting. Dette løser seg ikke selv om nye ting kommer til, som blant annet en økning i tilrettelagte avhør, som er veldig ressurskrevende. Det finnes ingen lette løsninger på dette, og vi kan ikke effektivisere behandlingen av folk. Det er jo stort sett mennesker vi jobber med, sier Hunnes.
De ansatte trenger et talerør
Har du noen gang vurdert å slutte som politi og i så fall hvorfor?
– Jeg har jobbet som politi i 30 år, men jeg har aldri vurdert å slutte. Jeg synes politiyrket er veldig meningsfylt. Dessuten er det så variert at om du blir lei en ting så kan du alltids få andre oppgaver. Jeg har vært heldig og jobbet både på lensmannskontor, politistasjon, operasjonssentral og vært hovedtillitsvalgt. Det er store muligheter for å variere innad i politietaten, sier han.
Hvorfor er du medlem i PF og hvorfor synes du jobben PF gjør er viktig?
– Jeg har vært fagforeningsmedlem siden det het Lensmannsetatens landslag, ler Hunnes.
– Jeg synes det er viktig at ansatte har et talerør som fronter deres saker, og dette tror jeg blir enda viktigere nå som det blir stadig større distrikt og større organisasjoner. Når avstanden mellom lederne og de ansatte i distriktene i mange tilfeller blir større, er det viktig med et formelt kontaktpunkt slik at vi unngår en masse alternative sannheter, og får frem hovedbudskap på en god måtte, for eksempel når det gjelder ressurssituasjonen. Vi i fagforeningen har en litt annen rolle enn lederne, og selv om vi kan mene det samme, kan vi være tydeligere og fortelle mer om konsekvens. Vi taler de ansattes sak, sier Hunnes.
