– Vi må ikke glemme at vi er til for publikum

Hva synes du om endringene som skjer lokalt etter reformen?

– Jeg er generelt positiv til reformen, men synes det er forferdelig at publikum skal måtte reise helt til Bodø, og bruke en hel dag på å få unnagjort selvfølgeligheter fordi de skal ta fra lensmannskontorene alle oppgavene. Det føles jo på en måte som en mistillit til oss i distriktene, som ikke klarer å produsere pass etter de nye sikkerhetslinjene. Jeg vil ikke være negativ til politireformen, for jeg mener vi har et forbedringspotensiale, men jeg mener man burde vært mer edruelig i forhold til det man gjør. At det skal være nødvendig å ta bort alle oppgavene som tidligere har vært på et lensmannskontor og gjøre det tungvint for publikum og de ansatte skjønner jeg ikke, sier den tidligere lensmannen.

Han er også bekymret for de sivilt ansatte, som har fått sine oppgaver sentralisert. De neste to årene får de jobbe på sin gamle arbeidsplass, men deretter må de jobbe på politihuset i Bodø.

– Å ta bort alle de sivile oppgavene gjør jo også at vi mister viktige etterretningspunkter som vi tidligere har hatt opp mot publikum. Vi merker jo allerede nå at publikum kanskje ikke synes de får den kontakten de ønsker når de ringer operasjonssentralen. Det er i alle fall mange som har begynt å ta i bruk Facebook messenger eller huker tak i meg eller kona mi eller til og med min gamle mor, om det er noe de ønsker å gi beskjed om. Men sånt må vi kanskje bare regne med når vi sentraliserer oss på denne måten, sier Finvik.

Håper på flere ressurser

Hvilke utfordringer har dere på et lite lensmannskontor som Hamarøy?

– Vi er kanskje lite i form av innbyggertall, men det er veldig store avstander i vårt distrikt. Den største utfordringen er kanskje at om det skjer det noe så må vi basere oss på at vi er helt alene den første timen. Det er langt til neste patrulje og vi har ingen å ringe i back-up. Det er jo ikke sånn at det ikke skjer alvorlig kriminalitet fordi man er på et lite sted. Vi har ansvaret for ti mil med E6, og det er jo blant annet mye narkotika som for eksempel må gjennom her når det smugles fra nord til sør. Det har vi alltid øynene oppe for når vi er ute på E6. Vi har de siste årene også hatt et stort tilfang av etterforskningssaker. Etter Tysfjordsaken har vi blant annet sett en økning i sedelighetssaker, noe som krever store ressurser. Når barn er involvert skal avhørene skje på Barnehuset, og dette ligger i Bodø. Vi må selvfølgelig prioritere disse sakene, men det går nødvendigvis ut over andre saker. Jeg håper vi får på plass de ressursene vi er lovet, slik at vi blir mindre sårbare. Jeg mener det er viktig at det satses på grunnbemanningen fremover for å få best mulig resultat av reformen. Det har jo ingen funksjon i å fylle opp fellesfunksjonene om vi ikke har folk ute. Det er først når det er fylt opp i bunnen at fellesfunksjonene kan fungere optimalt også, sier Finvik.

Tillitsbygging ble ekstremt viktig i Tysfjord-saken

Dere har jo jobbet med store, alvorlige saker de senere årene, som den store Tysfjord-saken som viste seg å bestå av 151 overgrepssaker. Kan du fortelle litt om arbeidet dere med denne saken?

– Det fikk jo en veldig spesiell start. Vi tok over den delen av Tysfjord 1. juni 2016, og 11. juni sprekker denne saken i et stort VG oppslag. Vi ante ikke noe om denne saken, og kjente ikke folket i Tysfjord. Min eneste kontakt med befolkningen her før vi tok over ansvaret for halve kommunen var å ha bidratt i noen blålystilfeller ved behov. Så jeg skal innrømme at jeg tenkte; Hva gjør jeg nå?

– I Tysfjord bor den største befolkningen av lulesamer her i landet, og som resten av den samiske befolkningen hadde de også vært gjennom en sterk fornorsking. De gav tydelig beskjed om at de hadde null tillit til det offentlige Norge, her under politiet. Så hvordan skal man klare å jobbe opp mot noen som ikke har tillit til oss, og samtidig få de til å fortelle sine verste hemmeligheter? Heldigvis så politimester Tone Vangen tidlig at vi måtte gjøre noe med tillitsbyggingen og tok direkte kontakt med meg for å lede det arbeidet. Jeg tok kontakt med personer jeg kjente til fra tidligere i Tysfjord med samisk bakgrunn og forhørte meg om hvordan det samiske miljøet var, hva preget kulturen og hvordan vi skulle gripe saken an for at de skulle bli trygge på oss og fortelle sin historie. Jeg tok med det jeg lærte tilbake til etterforskerne som skulle utføre avhør, og etter hvert lærte vi mer om kulturen og fikk råd om hva vi burde ha fokus på i avhør og i annen kommunikasjon med de involverte. Jeg mener det er helt vesentlig at vi lærte kulturen å kjenne for at vi skulle kunne gjøre en god jobb i Tysfjord-saken. Det viste seg jo at noen av sakene som vi nå fikk hull på hadde vi jo hatt nyss om for 20 år siden, men da var det umulig å få hull på sakene. Når de fornærmede ikke hadde tillit til myndighetene ville de ikke si noe, men heller rydde opp selv. Det var en veldig selvjustis i miljøet. Jeg mener man kan snakke med folk om alt, også det som er vanskelig, så lenge det skinner igjennom at du vil de vel. Heldigvis har det gode forholdet til denne delen av Tysfjord vedvart også etter at arbeidet med Tysfjordsaken er ferdig. Jeg er opptatt av at vi fortsetter å jobbe med å opprettholde et nært tillitsforhold. Derfor besøker jeg ofte skoler og barnehager i området, blant annet. Folk i Tysfjord melder nå ifra om saker som resten av Hamarøy – det er jeg veldig glad for, sier Finvik.

Trives som politi på et lite sted

Du har i 30 år vært lensmann på et lite sted – hvordan preger dette arbeidshverdagen din og livet ellers?

– Det er jo både fordeler og ulemper med å jobbe på et lite sted. Du har befolkningens øyne på deg til enhver tid, men samtidig passer samfunnet mer på også. Jeg er opptatt av å ha en væremåte i bygda som gir meg respekt. Jeg er født her i Hamarøy og flytta vekk da jeg var 16 år. I 27-28 års alderen flyttet jeg tilbake og har siden det var profet i egen bygd. Jeg er veldig glad i Hamarøy. Jeg synes ikke det er noe problem at alle vet hvem jeg er, eller at noen oppsøker meg hjemme i stedet for på lensmannskontoret. Man er mindre usynlig på bygda, men det gjelder jo også for legen, rektoren og andre som har synlige roller i samfunnet. Nå under reformen, hvor vi mister så mange viktige etterretningspunkter, så tror jeg det er en fordel å være på et lite sted der alle kjenner alle. Når det nye lensmannskontoret står klart på Innhavet om ett år så vil jo ting endre seg litt. Men jeg vil jo fortsatt være politimannen Aslak her på Hamarøy, sier Finvik, og legger ikke skjul på at han trives godt i den rollen.

Hvorfor jobber du i politiet?

– Jeg har aldri gått med noen drøm om å bli politi, faktisk har jeg agronomutdannelse innen skogbruk. Det siste året før jeg bestemte meg for å søke Politihøgskolen jobbet jeg som skogsarbeider i kommunen. Jeg var mye alene og det var dårlig vær, så da jeg så at de søkte etter politiaspiranter, og den gangen var det lønn under utdanning, så søkte jeg. Jeg var jo i kjempeform etter å ha jobbet med skogbruk, og kom inn tvert. Mitt første møte på jobb for etaten fikk jeg da jeg var vikar for lensmann i Sørfold, like nord for Fauske, mens han var på cruise. Jeg hadde tre måneder på grunnkurs 1 på PHS, og gikk rett på vakt. I 14 dager mens lensmannen var på ferie var det jeg og Marina Sørgaard (lokallagsleder i Nordland) som styrte kontoret. Siden har jeg blitt værende, og jeg stortrives i politiet, forteller Finvik.

Vi må bidra til trygghet i samfunnet

Hva er det beste med å jobbe i politiet?

– Det er at vi kan bidra til trygghet i samfunnet, og sørge for at det er et trygt og godt sted å bo både for unge og gamle. Det er det som er drivkraften min for å fortsette i dette yrket. Min politierfaring er fra mindre steder i Norge, og det jeg liker her er at vi har muligheten til å bli kjent med folk og kjent med det lokalsamfunnet vi jobber i. I Hamarøy bor det 2800 mennesker, i tillegg har vi nabodistriktet som vi har vakttjeneste sammen med. Da er det mulig å komme nær folk. Vi er for eksempel veldig opptatt av å være synlige i barnehagen og skolene. Det er viktig for å bygge opp trygghet til politiet. Fordi vi er så nær befolkningen får vi ofte meldinger om unge som holder på å skli ut eller personer som ikke kommer edru på jobb. Da har vi muligheten til å følge opp disse og prøve å hjelpe de tilbake i hverdagen igjen. I de aller fleste saker jobber vi med dialog og å bygge tillit. Det mener jeg er viktig for å løse samfunnsoppdraget på en god måte, sier Finvik.

Hva er politiets viktigste oppgave i dine øyne?

– For meg handler det om å få folk til å fungere i samfunnet, som for eksempel dette med å hjelpe unge som er på vei til å skli ut eller andre ting. Vi må være med på å skape tryggere samfunn. Vi har en arbeidsmetode her i Hamarøy som jeg mener har fungert veldig godt og det er å gå ut i fra at alle folk er bra mennesker inntil det motsatte er bevist, og først da må vi reagere som det er ventet av oss. Er situasjonen av en sånn art at vi må reagere så er vi tydelige.

Bekymringfullt at de sivile oppgavene forsvinner

 
Hva synes du er den største utfordringen som norsk politi står overfor nå?

– Det blir å lande reformen på en god måte. Jeg håper at de som bestemmer ikke er så bastante på det som er avgjort at de ikke kan lytte til tilbakemeldinger og tilpasse etter hvert, slik at vi får den beste både politi- og siviltjenesten for publikum. Jeg har tro på at Politidirektoratet tar kloke beslutninger.

– Jeg er riktignok bekymret for at alle de sivile oppgavene forsvinner fra lensmannskontoret. Dette vil gi oss i politiet få etterretningspunkter for å prate med folk, og det gjør at vi må innhente informasjon om det som rører seg på en helt annen måte enn i dag. Dette vil blant annet kreve mer av de nye politikontaktene. Nå er det de som må ta pulsen på det som rører seg i kommunen, slik vi på lensmannskontoret har gjort frem til nå. Jeg er bekymret for hvordan vi nå skal bli kjent med folk. Jeg synes dette henger dårlig sammen med intensjonen i reformen om at vi skulle bli bedre på vakt og beredskap. Jeg er positiv til reformen og har forståelse for viktigheten ved å kraftsamle enkelte politioppgaver, men det er forskjell på å gjøre ting til det bedre og gjør ting vanskelig for folk. Når vi nå blir nye Innhavet lensmannskontor, så håper jeg at vi får de to stillingene vi er lovet slik at vi i alle fall kan ha vakt og beredskap hver helg. Det er allerede mye som tyder på at kontakten som folk får med operasjonssentralen ikke er god nok. Folk er kreative og finner andre måter å kontakte oss på, for eksempel får jeg stadig inn meldinger om hva som rører seg og situasjoner som folk har fanget opp, via messenger. Også for oss i politiet er det blitt vanskeligere. Avstanden til politiledelsen i Nordland har blitt kjempestor. Som lensmann var jeg ett nivå under politimesteren før, nå er jeg fire. Det er egentlig bare tilfeldig at jeg vet hvem Tone Vangen er, for å sette det litt på spissen, sier Finvik.

Politi hele tiden

Har du noen gang vurdert å slutte som politi, og i så fall hvorfor?

– Egentlig ikke. Jeg trives veldig godt. Nå begynner jeg jo å bli senior i etaten, og det er klart at jeg lurer jo noen ganger på hvordan det skal bli om for eksempel helsa svikter. Det er ikke noe sted å rømme når man er politi på et lite sted. Jeg har ikke vært operativ siden jeg fylte 52 år, men jeg må jo allikevel ut på oppdrag. Jeg er edruelig med risikovurderingen selvfølgelig, men folk er jo stort sett greie. Det er ikke farlig å dirigere trafikk på et åsted, og det er ikke farlig å ta avhør for eksempel. Noen ganger kan vi jo bli fanget i situasjoner med tilfeller av psykisk syke, og det kan jo noen ganger oppleves ubehagelig, men da slår yrkesstoltheten inn og jeg tenker; hvis hjemmesykepleien tør å være her, hvorfor skal ikke jeg tørre det.

– Jeg liker arbeidsformen i politiet, at jeg alltid kan lære noe nytt. Jeg må jo på en måte være politi hele tiden. Det er ikke så lett på små steder å gjemme seg bort. Folk kommer for eksempel rett på døra di. Noen ganger for å få hjelp, andre ganger for å lage bråk. Jeg har jo mulighet til å gå av med pensjon om tre år, men jeg får kjenne på det. Den dagen jeg synes det er ubehagelig å være i denne jobben så vil jeg ikke bli tvunget til å bli i den posisjonen, men foreløpig synes jeg det går veldig greit, sier Finvik.

Hvorfor er du medlem i Politiets Fellesforbund, og hvorfor synes du den jobben fagforeningen gjør er så viktig?

– Jeg har aldri vurdert å melde meg ut av Politiets Fellesforbund, bortsett fra da jeg en kort periode var i Lensmannslaget, men jeg gikk tilbake til PF. Jeg har heller aldri vært i en situasjon hvor jeg har lurt på om jeg skal være fagorganisert eller ikke. Det er en trygghet å ha noen i ryggen. Det er ikke alt jeg er enig i, men de store linjene er jeg positiv til. Blant annet synes jeg det var veldig positivt da fagforeningen tok på seg arbeidsgivers oppgave og arrangerte kurs for å fremme generalisten i politiet. Det har vært stadig små kurs som for eksempel innen brannetterforskning og kriminalteknikk som har vært veldig nyttig for meg for å få løst oppdrag. Det er vanskelig å få kurs på Politihøgskolen, så små kurs og jevnlig påfyll av kompetanse er det veldig bra at fagforeningen tilbyr. Jeg er fornøyd med å være medlem i PF og synes det er viktig å være fagorganisert, sier Finvik.