Vi må ta oss råd til god beredskap

«Alltid beredt» er speidernes valgspråk. Det samme tankesettet har vi som utdannet sykepleier og politi – både på jobb og i fritid. Vi er beredt til å gjøre vår plikt. Vi skal være forberedt på å møte ulike situasjoner, kriser, katastrofer eller ulykker. Men er Norge som nasjon egentlig godt nok forberedt?

22. juli, Gjerdrumraset og koronavirus. Katastrofer og kriser treffer alltid plutselig og uventet. Det er derfor helt avgjørende at Norges beredskapsapparat er godt rustet. Beredskap, kunnskap og kvalitet koster, og det koster mye. Spørsmålet er om vi tar oss råd til det og hvordan beredskapen skal dimensjoneres og vedlikeholdes. Målet om alltid å være beredt kan ikke oppfylles om ikke de nødvendige verktøyene er på plass.

Vi har snart lagt bak oss et meget krevende år. Koronapandemien har truffet verden og Norge hardt. Vi er utrolig stolte av våre medlemmer som har stått på natt og dag til det utrettelige for å opprettholde beredskapen over vårt langstrakte land. De har vært mer utsatt for smitte av covid-19 enn mange av oss andre som sitter trygt og godt på hjemmekontoret.

Da Norge stengte ned i mars i fjor manglet klare prosedyrer, beredskapslagre og forsyningslinjer for smittevernsutstyr og legemidler var ikke på plass, testkapasiteten var svært begrenset og det manglet personell både i helsesektoren og ute i politidistriktene. Den første fasen av pandemien var preget av mange ad-hoc-løsninger. Hvorfor var ikke Norge bedre rustet til å møte en slik krise? 10 år etter svineinfluensaen og i møte med en varslet krise var vi ikke beredt. I en rapport fra WHO pekes psykologi på en viktig årsak. Når vi står overfor en reell trussel, mobiliserer vi alt vi har for å håndtere det. Når faren er over, slapper vi av og glemmer det hele.

Men vi kan ikke glemme. Allerede før koronakrisen var et faktum var bemanningssituasjonen og ressurssituasjonen, både for helse og politi, meget stram. Handlingsrommet likeså. Da sier det seg selv at man er dårlig forberedt på å håndtere en krise av et slik omfang og varighet som vi nå står oppe i. Det er utmattende. Vi må ta lærdom av koronakrisen og se hvordan vi kan styrke oss fremover. Vi må ha den nødvendige beredskapen for å håndtere både akutte, kortvarige og langvarige kriser slik som den vi fortsatt står midt oppe i.

Vi er inne i en tid hvor alt skal effektiviseres. Store offentlige oppgaver skal løses best mulig, men med minst mulige ressurser. Det er lett å kutte beredskapen i solskinnsdager. Men en god beredskap kan ikke effektiviseres. En god beredskap krever kompetanse, god planlegging, samarbeid, jevnlig trening, utstyr og ikke minst personell. I tjenester hvor alt av personell og utstyr til enhver tid er i full bruk vil beredskapen være mangelfull.

Personell er den viktigste innsatsfaktoren både i politiet og helsetjenesten. Likevel opplever vi at medbestemmelse og partssamarbeid ikke har vært godt nok ivaretatt alle steder. Tillitsvalgte har ikke fått nok informasjon, og har ikke blitt involvert i viktige fora og beslutninger. Medbestemmelse og partssamarbeid er en ressurs som må styrkes, og inngå som en naturlig del av beredskapsarbeid og krisehåndtering.

Den tragiske naturkatastrofen på Gjerdrum er et godt eksempel på hvordan beredskapsaktørene «fant hverandre». Hjelpen kom raskt på plass og mange liv ble reddet. Men hva hadde skjedd dersom skredet hadde rammet et annet sted i landet hvor beredskapen har blitt nedprioritert og ikke vedlikeholdt? Beredskap koster, men alternativet har vi ikke råd til å risikere.

Lill Sverresdatter Larsen
Forbundsleder
Norsk Sykepleierforbund

Sigve Bolstad
Forbundsleder
Politiets Fellesforbund

Kronikken er publisert i Dagbladet 26. februar 2021