Meklingen i årets hovedtariffoppgjør er nettopp over, og nok en gang endte det med enighet. Men er forhandlinger og meklinger godt nok tilpasset det moderne arbeidsliv? Etter 104 år med mekling er det kanskje på tide å se litt nærmere på kultur, ressursbruk og tidsbruk.
I 2016 feiret vi 100-årsjubileum for både Riksmekleren og Arbeidsretten, og tittelen på jubileumsboka het noe så passende som ‘Fred er dog det beste’. Forhandlings- og meklingsinstituttene er noen av de viktigste pilarene i den norske modellen, og har vært helt avgjørende for å holde konfliktnivået nede. Mange går så langt som å beskrive forhandlinger og meklinger som den norske modellen på sitt aller vakreste. Vi synes også den er vakker, men at den fortjener en liten modernisering.
I årets hovedtariffoppgjør var vi opptatt av å ta et samfunnsansvar i en vanskelig situasjon for norsk økonomi og arbeidsliv. Vi var svært innstilte på å komme til enighet i år, men når staten ikke en gang ville diskutere økonomien i forhandlingene, til tross for alle våre medlemmer som har stått ekstra på i denne krevende tiden, måtte det ende med brudd.
En måned etter brudd, 15. oktober klokken 06.00, 6 timer på overtid av meklingsfristen, signerte riksmekler Mats Wilhelm Ruland møteboken. Nok en gang endte meklingen i enighet mellom partene. Faktisk så ender det ofte slik, og av alle sakene som kommer til mekling, ender kun om lag 10 prosent i streik. Det er en god statistikk som viser at mekling fungerer, men samtidig er vi bekymret for at forhandlinger og meklinger ikke er godt nok tilpasset de standardene vi forventer av et moderne arbeidsliv.
Når man stiller store ressurser til rådighet i forhandlingene, og deriblant 68 representanter fra partene i arbeidslivet og 14 fra staten til meklingen, bør det stilles svært høye krav til både effektiv og korrekt bruk av forhandlings- og meklingstid. Det forventer vi, det forventer våre medlemmer, og det forventer den norske skattebetaleren.
Med effektiv bruk av tid mener vi at man bør unngå unødvendige avbrudd og opphold i forhandlingene, og at forhandlingene planlegges og gjennomføres på en måte som gjør det mulig for deltakere å ivareta vanlige omsorgsforpliktelser for både familie og egen helse.
Forsvarlige arbeidstidsbestemmelser er noe vi kjemper for hver dag for å sikre våre medlemmer, da bør vi som representanter også strebe for etterlevelse av dem.
Med korrekt bruk av tid mener vi at man bør unngå meklinger til langt ut på morgenkvisten. Ifølge forskning vil rundt 24 timer uten søvn tilsvare rundt én i promille. Promillegrensen for å kjøre bil i Norge er for øvrig 0,2. Dette kan i verste fall føre til uforsvarlige beslutningsprosesser og store belastninger for de som deltar. Kanskje kan man begynne å sette tidsfristen til kl. 12.00, istedenfor 24.00? Det kunne vært en start.
Som partsrepresentanter og øverste tillitsvalgte i landet vil vi, når og om vi må, mekle til vi stuper for å sikre våre medlemmer de aller beste betingelsene.
Derimot mener vi at å ha viljen og motivasjon til å mekle til man stuper er noe helt annet enn å legge forholdene til rette for det.
Sigve Bolstad
Forbundsleder, Politiets Fellesforbund
(Bildet øverst er fra oppstarten av årets lønnsforhandlinger i staten, i september)
