Det er mange sterke reaksjoner på ny pensjonsavtale som nylig ble fremforhandlet. Avtalen er kraftig forverret på noen punkt, men også forbedret på noe. Som forbundsleder er det mitt ansvar å se helheten. Det er også mitt ansvar å forklare hvorfor det ble som det ble.
Forbundsleder Unn Alma Skatvold delte nylig denne kronikken i Politiforum:
Samlet sett er det ikke en bedre avtale enn det vi hadde før, heller ikke en like god. Den er dårligere - som alle pensjonsavtaler nå er blitt. Vi lever lengre, og derfor må alle også jobbe lengre. Levealdersjusteringen som ble innført i 2011 måtte tilpasses alle avtaler, også vår. Flere forsøk har vært gjort uten å komme til enighet. I mellomtiden ble den vi hadde dårligere og dårligere, for alle sammen, og vår forhandlingsposisjon svekket. Vi har hatt en midlertidig avtale som var uforutsigbar og på vei ut. Derfor har jeg sagt jeg er fornøyd med at vi har landet en ny avtale, men det betyr ikke at jeg er fornøyd med selve avtalen. Vi har fått til noe og mistet noe. Og for noen rammer det vi mistet ekstra hardt, selv om også de får forbedringer i ny avtale på noen punkt.
Vi har ikke forhandlet bort 85-årsregelen. Den var aldri en del av forhandlingene. Den er ensidig innført av staten i sin tid, og ble ensidig fjernet, i utgangspunktet før forhandlingene. De tre årene har staten tatt tilbake. Avkortning av tidligpensjon ved inntekt over 1G er et annet betent tema. Langt unna det vi hadde som utgangspunkt. Men når hardt står mot hardt var det prioriteringen om høyest mulig særalderspåslag som var viktigst. Det betyr å ha en pensjon man kan leve av, for alle. Alle kan ikke ta på seg nye jobber etter å ha gått av med pensjon. Og pensjon er nettopp det: Det man skal leve av når man ikke jobber lenger. For ansatte som går av med særaldersgrenser kan dette fort utgjøre en tredjedel av livene, så dette hadde høy prioritet hos oss. Staten har ingen forståelse for at de skal måtte betale ut full tidligpensjon når man har betydelig inntekt ved siden av. De leter etter penger - her fant de det.
Det vi har fått til på vegne av alle, er å unngå å gå mye ned i tidligpensjon den dagen tjenestepensjonen er ferdig. Som man ville gjort det med gammel ordning. Sånn at du derfra og ut livet har en anstendig pensjon. Det var viktig, og kampen om prosentene var hard. Vi skulle gjerne sett den enda høyere, men vi fikk den i hvert fall høyere nå enn da vi gikk til brudd i 2020.
Noen mener vi burde gått til streik, manet til aksjoner eller gått ut i media. Dette var ikke tarifforhandlinger. Det er ikke mekling eller mulighet til streik. Det er en «take it or leave it-forhandling». Når siste tilbud ligger på bordet, er det det som gjelder. Noen mener vi burde ventet på ny regjering. Ingen vet om det hadde hjulpet, men det jeg vet er at det var en annen farge på regjeringen da vi forsøkte sist i 2020. Da lå det både et dårligere siste tilbud på bordet, og plikten til å gå av ble ensidig fjernet til tross for at alle hovedsammenslutningene sto samlet om motstanden mot dette. Ingen har fasiten på hva som kunne skjedd, men alle faglige råd var at det var en for stor risiko å ta, sjansen for å sitte igjen med et enda dårligere tilbud neste gang var for stor. Og angående media, er det lite sympati å finne for kravet om å kunne gå tidlig når alle andre må gå lengre.
Vi skal inn i prosesser rundt hvem som skal ha særaldersgrenser og når – da er politisk jobbing klokere enn i offentligheten.
Vi kunne gjort det enklere for oss selv i Politiets Fellesforbund. Vi kunne gått ut og sagt at dette er elendig, at vi ikke er enige, at vi tar dissens eller at vi tar avstand fra resultatet. Men det ville ikke endret noe. Alle hovedsammenslutningene, (Unio, LO, YS og Akademikerne) som er forhandlingsparter i denne saken, har akseptert avtalen, fordi vi ser at alternativet er verre. Ikke for ett og ett medlem, men for helheten av summen av medlemmene vi representerer. Da mener jeg det ville være feigt å ta avstand kun for indremedisinens skyld. Vi må tåle å både stå i med- og motvind.
En ting som er helt uomtvistelig, er at nå må arbeidsgiver tydelig på banen. Med seniorpolitikk, med karriereplanlegging, med planer om hvordan håndtere denne endringen uten at det skal gå på de ansattes HMS eller livsfase-situasjoner.
Særaldersgrensene har vært en hvilepute for å nedprioritere dette, men det går ikke lenger. Og det kommer fortere enn jeg tror etaten er klar for. Det haster.
