Unios tariffavtale med staten videreføres og styrkes. Lønnsoppgjøret i staten har en økonomisk ramme på 4,4 prosent. Les mer >
Dette er enigheten i lønnsoppgjøret i staten: Les mer >
Digitalt medlemsmøte om lønnsoppgjøret: Se opptak her >
Unios tariffavtale med staten videreføres og styrkes. Lønnsoppgjøret i staten har en økonomisk ramme på 4,4 prosent. Les mer >
Dette er enigheten i lønnsoppgjøret i staten: Les mer >
Digitalt medlemsmøte om lønnsoppgjøret: Se opptak her >
Månedens PF-er er Andreas Strand Nilsson på patruljeseksjonen i Arendal. Om sommeren bytter han ut patruljebilen med politibåt. Ferie- og hyggestemning smitter over i arbeidshverdagen, men ressursmangel og kompetanseflukt legger en demper på stemningen. – Det er frustrerende når vi må si nei til oppdrag, sier han.
– Hvor lenge har du vært politi?
– Jeg gikk ut av Politihøgskolen i 2014. Så da har jeg vært politi i tolv år.
– Hva slags type jobber har du hatt i politiet?
– Da jeg gikk ut tok jeg fagfelt i etterforskning på Nannestad. Siden har jeg jobbet på patruljeseksjonen.
– Fortell hva du jobber med for øyeblikket?
– I øyeblikket er jeg ansatt på patruljeseksjonen i Arendal. Jeg kjører patrulje i førstelinjen hele året, med unntak av sommeren. Da kjører jeg politibåt. Nå når det er sommerlister, så kjører jeg politibåt hver dag.
– Hva er det beste med å være politi?
– Det beste er når man får anledning til å utgjøre en forskjell. Når noen står i sin kanskje største krise i livet og at man da kan komme og være den som utgjør en forskjell, det er givende. Så er det noe spesielt å være på sjøen. Folk koser seg, og det er generelt veldig hyggelig å møte folk på sjøen. Når man får ta del i det, samtidig som man kan bidra til å forbygge at noe dritt skjer ute på sjøen, så føles det veldig givende.
– Hva er verste med jobben din?
– Det verste på sjøen er mangelen for respekt for vær og føre. Nesten alle kan kjøre båt når det er vindstille, sol og fint vær, men å dra ut når det er mørkt og blåser, er en dårlig ide. Kombinerer man det med manglende lanternebruk og promille, så blir det fort skummelt. Det fremstår som at litt for få skjønner risikoen. Dette prøver vi å gjøre noe med.
– Hvordan har kriminalitetsbildet endret seg i løpet av din karriere i politiet?
– Det har utviklet seg jevnt og trutt hele veien, dessverre til det negative. Gjerningspersonene blir yngre og yngre. Kriminaliteten blir grovere med mer bruk av våpen og eksponering på nett. Strikken strekkes, og det virker som om det blir mer og mer organisert. Det er en trist utvikling.
– Hva er det vanskeligste i din jobb?
– Det er frustrerende de gangene man ikke opplever å ha noen god løsning. Når man føler å ikke komme helt i mål eller hjelpe tilstrekkelig. Veldig ofte i slike tilfeller er psykiatri inne i bildet.
– Er du for eller imot generell bevæpning?
– Jeg er for generell bevæpning. Det var tungt å stå i situasjoner hvor vi hadde trengt våpenet, og så har bilen vært langt unna.
– Vold og trusler mot politiet er et økende problem. Er det noe du selv har opplevd?
– Ja, og det er noe jeg tror de fleste som har jobbet ute vil istemme. Så er det et stort sprik, da, men det er nesten slik at vi opplever trusler ukentlig. Slag, spark og spytting forekommer dessverre jevnlig, men vi er flinke til å ta forhåndsregler. Så du kan si at det er mange forsøk, men få som lykkes.
– Har du vært redd på jobb?
– Jeg har ikke vært redd mens jeg har stått oppe i det, men i etterkant når man tenker tilbake, så kan man tenke sitt. Det som er fint er at vi har systemer vi jobber etter. Når ting blir hett, så har man konkrete arbeidsoppgaver å fokusere på. Så er det litt godt å oppleve at treningen fungerer.
– Hvordan er ressurssituasjonen på din arbeidsplass?
– Ressurssituasjonen er – slik som jeg opplever at den er andre steder – knapp. Vi kjører på et minimum og må si nei til mange oppdrag. Jeg kjører en politibåt som er ny av året. Agder politidistrikt er kanskje det området med størst båttrafikk i sommerhalvåret. Arendal er et av de områdene med desidert størst trykk på sjøen. Vi klarer ikke å bemanne båten som vi skal, og det er veldig frustrerende. Vi som er på jobb, skal uansett gjøre hva vi kan.
– Du er medlem av Politiets Fellesforbund. Hvor lenge har du vært medlem av PF?
– Det har jeg vært siden jeg gikk ut av Politihøgskolen.
– Hvorfor synes du at det er viktig å være medlem av en fagforening?
– Det er fint å være en del av et fellesskap. Det å være medlem av en gjeng og gruppe som står sammen og som kan støtte hverandre når det trengs. Og som kan jobbe sammen mot et felles mål.
– Hva er de viktigste sakene du synes at Politiets Fellesforbund burde prioritere?
– Dere hadde nylig en sak om kompetanseflukten i politiet. Det er noe vi har kjent på i flere år og som bare blir mer og mer merkbart her også. Det er kjempefrustrerende at vi lekker flinke folk ut av etaten på grunn av at vi ikke klarer å gi dem noen karrierevei. Det er veldig frustrerende. Vi i førstelinjen har gitt tilbakemelding om at vi savner en karrierevei innenfor det operative. Sånne som meg blir gjerne i ti år, og så må vi gå videre for ikke å stagnere. Da lekker vi til innsatsledere, oppdragsledere på operasjonssentralen – eller ut av etaten. Der er vi attraktive, men det virker ikke som om vi er like attraktive her, og det er frustrerende. Jeg skulle ønske at vi var flere som stod lengre.
Etter 35 år i politiet går månedens PF-er av med pensjon denne sommeren. Han har blant annet jobbet i Sudan på oppdrag fra FN og avslutter nå politikarrieren som politikontakt på Fosen. Han ville ikke byttet karrieren i politiet med noe som helst, men nå synes han det går i helt feil retning i politiet, noe som gjør det mye mindre vemodig å gå av med pensjon.
Månedens PF-er har vært medlem av Politiets Fellesforbund siden 2002 og har også lang erfaring som verneombud og tillitsvalgt. Han har en krevende jobb på avsnittet for etterforskning og retur på Lillestrøm politistasjon, men er i tillegg kontakt for likestilling og mangfold og brenner for disse områdene. – Politiet skal være for alle!
Arbeidsdagen er våt, kald og kan være konfliktfylt. Månedens pf-er må finne seg i å overnatte i enkle hytter og må ofte lage maten under åpen himmel. Likevel stortrives Kaja Mathilde Strømsvåg som reinpoliti.