- Hvor lenge har du vært politi?

- Jeg har vært politi i 35 flotte år.

- Hva slags type jobber har du hatt i politiet?

- Jeg har hatt mange ulike jobber: Etterforskning, patruljetjeneste, jeg har tjenestegjort ett år i FN, i Darfur i Sudan. Jeg har jobbet tolv år i Utrykningspolitiet. Så har jeg tatt kurs og etterutdanning underveis, blant annet som kjøreinstruktør for utrykning.

- Fortell hva du jobber med for øyeblikket?

- Jeg jobber hovedsaklig som politikontakt på Fosenhalvøya. Nå er to av de tre faste politikontaktene ute, og jeg er den eneste som er igjen. Det blir hektiske dager når jeg i tillegg skal drive opplæring innrullering på nytt tjenestekjøretøy i politiet. Dagene kan bli noe korte. En politikontakt er bindeleddet mellom alt hva vi har av eksterne samarbeidspartnere og det lokale politiet. Vi samarbeider med barnehagene, grunnskolene, videregående skoler og lærlingbedrifter. Dessuten er vi politiets representant inn i kommunalt beredskapsråd og også opp mot lokalt næringsliv. Rollen minner egentlig mye om den gamle lensmannsrollen.

- Hva er det beste med å være politi?

- Det er følelsen av å kunne hjelpe folk. Det var min viktigste motivasjon da jeg i sin tid søkte Politiskolen. Og uansett hvilken setting man har vært i, så har man klart å hjelpe folk. Det er min indre drivkraft og motivasjon.

- Hva er verst med jobben din?

- Det er å føle på utilstrekkelighet. Det er pyton! Om man føler at på grunn av mangel på ressurser eller personressurser ikke kan levere det publikum fortjener, så synes jeg det er grusomt. Så er det hendelser og situasjoner hvor man blir personlig berørt. Det er ekkelt. Vi lærer oss over tid til å leve med en slik situasjon, men vi ser på nært hold publikums lidelse oppi tragiske situasjoner, og det er rett og slett fælt.

- Hvordan har kriminalitetsbildet endret seg i løpet av din karriere i politiet?

- Kriminalitetsbildet har endret seg mye. Det var mye mer direkte og «ærlig» før. Nå er det veldig datateknisk. Det er mye mer «uærlig kriminalitet», om jeg kan bruke et slikt uttrykk. Det er mye vanskeligere å finne fram til hvem som faktisk står bak kriminaliteten. Kriminelle går via servere i utlandet som ikke er sporbare. Tidligere var det fingeravtrykk, modus, DNA. Vi sliter med å henge med.

- Er det noen utviklingstrekk du vil rope varsko om?

- Det er nettopp det at det er veldig vrient å henge med i den teknoligiske utviklingen og identifisere dem som står bak kriminaliteten.

- Hva er det vanskeligste i din jobb?

- Det er når man møter publikum som står oppe i noe tragisk. Da er det deres sorg, og man skal egentlig ikke blande seg. Man skal virke uberørt, men det er svært vanskelig. Jeg har måtte ta meg noen femminuttere for å beholde roen og fatningen, for å si det sånn.

- Er du for eller imot generell bevæpning?

- I mange år var jeg motstander av generell bevæpning. Jeg mente at det sivile preget til norsk politi var en styrke. Endringene i samfunnet gjorde at jeg endret syn og ønsket generell bevæpning velkommen. Jeg er glad jeg har fått oppleve begge deler. Nå er jeg glad for at vi har muligheten til å bære våpen, særlig her ute i provinsen. Visst kan vi trykke på den røde knappen på sambandet, men det tar tre timer før man kan regne med hjelp. Så takk til å kunne bære våpen!

- Vold og trusler mot politiet er et økende problem. Er det noe du selv har opplevd?

- Jeg har opplevd både vold og trusler, sikkert et titalls ganger. Jeg har pådratt meg flere ribbeinsbrudd. Beinbrudd, muskel- og seneskader. Hjernerystelse. Det høres kanskje «litt toskat ut»: Men det må man nesten regne med. Du er maktmiddelet i samfunnet og har maktmonopol overfor sivilbefolkningen og treffer folk i absolutt alle ulike sammenhenger. Krise og rusmiddel kan være en skummel kombinasjon. Vi må jobbe med risikovurdering og HMS for å gjøre risikoen så lav som overhodet mulig, men man kan ikke gardere seg mot alt. Oppfølgingen fra arbeidsgiver når noe har skjedd har blitt bedre i moderne tid, men i det store så har oppfølgingen vært nesten fraværende for min del. De siste fem årene har oppfølging vært kjempebra.

- Har du vært redd på jobb?

- Ja, det skal jeg love. Skikkelig også! Men det handler om å kontrollere redselen og ikke la den få overtaket. Jeg var mest redd tidlig i karrieren, for da manglet man erfaringen. Oftest har jeg vært redd i situasjoner hvor jeg har vært alene i fysisk krevende oppdrag mot en større og sterke motpart, men hvor jeg har visst at jeg må inn og gripe inn og hvor jeg har visst at jeg har vært nødt til å løse oppdraget.

- Hvordan er ressurssituasjonen på din arbeidsplass?

- I Honningsvåg-revyen går det igjen et sitat fra en politimann «Det er nå bare meg». Jeg sitter stort sett alene hele uka. Men jeg klarer meg fint med det lille jeg har, og det våger jeg å tro er publikums opplevelse også. Jeg legger vekt på å være synlig i bygda og kjører alltid uniformert bil. Vi har fått større ressurser til Fosen, men det har ikke blitt flere politifolk ute i gatene, og det bekymrer meg. Nå har vi blitt mer et akuttpoliti som kommer når ting har skjedd, og det smaker ikke helt godt i min munn.

- Du er medlem av Politiets Fellesforbund. Hvor lenge har du vært medlem av PF?

- Jeg har vært medlem av Politiets Fellesforbund siden den første dagen jeg begynte på Politiskolen. Jeg har således vært medlem av Politiets Fellesforbund i 35 år.

- Hvorfor synes du at det er viktig å være medlem av en fagforening?

- Jeg synes at det er veldig viktig. Akkurat for meg som medlem har jeg ikke hatt behov for tjenestene og hjelpen PF kan gi, men mange har jo det. Jeg har aldri noensinne vurdert å melde meg ut av PF.

- Hva er de viktigste sakene du synes at Politiets Fellesforbund burde prioritere?

- Det må være å påvirke arbeidsgiver til å bremse tap av tillit i befolkningen. Vi må få tilbake den gode tilstedeværelsen blant publikum. Gjenskape den gode tryggheten som befolkningen har krav på. Mye skjedde etter politireformen. Mange av linjene etterpå er jeg fundamentalt uenig i. At vi har kommet til et punkt hvor vi henlegger mye «hverdagskriminalitet» plager meg veldig. Den rammer den vanlige mannen i gata. Den høye tilliten norsk politi har er opparbeidet gjennom blod, svette og tårer. Når jeg nå registrerer at den tilliten får en dupp – nettopp som følge av henleggelser som er svært viktige for den det gjelder – så er det alvorlig.

Se video her: