«Bruk av Forsvaret er et alvorlig symptom»

Kronikken ble først publisert i Dagsavisen 15.06.2026.

Dersom Forsvaret nå må overta politiets oppgaver er det en svært uheldig utvikling. Det er et tydelig signal om et politi som er presset på ressurser og ikke dimensjonert for å løse oppdraget sitt.

At slike tiltak nå løftes frem i revidert nasjonalbudsjett, der det heller ikke ble lagt inn tilstrekkelige midler til å styrke politiets grunnbemanning, understreker hvor presset situasjonen i hovedstaden faktisk er.

Vi er ikke langt oppe på krisespekteret, likevel klarer ikke politiet å løse sine oppgaver. Det handler om færre patruljer, mindre forebygging og press på operasjonssentralene. Samtidig har den sikkerhetspolitiske situasjonen ført til langt mer vakthold, objektsikring og beredskap over tid. Når store ressurser bindes opp i slike oppgaver, går det utover politiets evne til å løse ordinære politioppgaver.

Politiet har i mange år vært underfinansiert, med et betydelig etterslep og en for naiv tilnærming til den sikkerhetspolitiske utviklingen.

Det handler heller ikke bare om antall politifolk. Riksrevisjonen har pekt på store utfordringer med politiets digitalisering og teknologiske etterslep. Det viser at politiet over tid ikke bare har manglet folk, men også nødvendige investeringer i teknologi og systemer.

En varslet utvikling

Situasjonen kommer ikke overraskende.

Dette er en utvikling vi, sammen med politiledere, fagmiljøer og andre aktører, har advart mot over lang tid. Vi har vist til tall, statistikk og trender. Likevel har det politiske svaret i stor grad vært at man «følger nøye med». Realiteten er at man ikke har tatt inn over seg alvoret.

Resultatet er at vi nå ikke har nok politi til å løse helt grunnleggende oppgaver, også i hovedstaden.

Bekymret for de ansatte

Vår største bekymring handler ikke først om det konkrete forslaget om bistand fra Forsvaret, men om den langvarige ressursmangelen i politiet.

Det høye arbeidspresset, redusert mulighet for ferieavvikling og den samlede belastningen over tid er ikke bærekraftig.

Vi ser nå en rekordhøy avgang fra etaten. Dersom denne utviklingen fortsetter, vil enda flere slutte.

Samtidig er vi i en krevende situasjon. Vi har et ansvar for å ivareta våre medlemmer. Når belastningen er så høy som nå, er det vanskelig å avvise tiltak som kan gi nødvendig avlastning på kort sikt. Det kan se ut som om vi i realiteten ikke har noe valg i situasjonen vi står i.

Reiser prinsipielle spørsmål

Å avlaste en hardt presset politietat med bruk av Forsvaret kan ved første øyekast fremstå som en praktisk løsning. Likevel reiser det en rekke prinsipielle spørsmål.

Når militært personell settes til vakthold, for eksempel ved ambassader, kan de møte norske borgere i situasjoner som egentlig er politiets ansvar. Det utfordrer et grunnleggende prinsipp: at det kun er politiet som kan utøve makt overfor egne innbyggere.

Skillet mellom politi og forsvar er der av en grunn. Når dette skillet viskes ut, utfordres noen helt grunnleggende skiller, særlig dersom situasjonen tilspisser seg.

Må ikke bli normalen

Bruk av Forsvaret i politiets oppgaver må derfor være strengt tidsavgrenset. Dette må ikke bli den nye normalen. Samtidig er det ingenting som tyder på at den sikkerhetspolitiske situasjonen eller det ekstraordinære oppdragsnivået vil avta med det første. Vi er ikke ferdige med det trykket vi står i, heller ikke etter sommeren.

Et kraftig signal

Situasjonen må tas på største alvor. Flukten fra politiet må stoppes. Det må rekrutteres flere, og opptaket på Politihøgskolen må økes.

Til syvende og sist handler dette om prioriteringer: Hvilket politi skal vi ha i fremtiden og hva er vi villige til å investere for å sikre det?

Når Forsvaret trekkes inn for å løse politiets oppgaver, er det ikke bare et tiltak. Det er et alvorlig symptom på at noe grunnleggende ikke fungerer.

Unn Alma Skatvold
leder, Politiets Fellesforbund

Kronikken ble først publisert i Dagsavisen 15.06.2026.