Under hele valgkampen fikk vi høre at «nå det er vanlige folks tur» og at det er viktig å ha «tjenester nær folk». Det er grunn til å minne om at det er offentlig sektor som leverer mange av disse tjenestene til helt vanlige folk, noe som sikrer bosetting og næringsliv over hele landet.
Pandemien har vist hvor avhengig offentlig og privat sektor er av hverandre. Men nå lekker offentlig sektor ansatte, og særlig gjelder dette ansatte med høyere utdanning.
Vi som jobber i offentlig sektor er stolte av jobben vår og det samfunnsoppdraget vi er gitt. Vi kan ikke tenke oss noe mer meningsfylt enn å bidra til barn og unges utdanning og livsmestring og til at folk over hele landet får helsetjenester og den tryggheten de fortjener i hverdagen.
Og vi er stolte av å bidra med kunnskap som gir bedre utdanning, flere arbeidsplasser, mindre sykdom, høyere livskvalitet, lavere klimautslipp og bedre velferdstjenester.
Urovekkende
- Det er urovekkende når søkertallet til grunnskolelærerutdanningen har gått ned to år på rad og dramatisk når sykepleiermangelen øker over hele landet, og særskilt i kommunene.
- I en fersk undersøkelse blant sykepleierne ved Sykehuset Østfold svarte 72 prosent at de vurderte å slutte i yrket.
- Færre masterstudenter og doktorgradskandidater enn før ser en forskerkarriere som attraktiv og halvparten av dagens unge forskere vil ikke anbefale andre unge en forskerkarriere.
- En stor del av offentlig sektor består dessuten av kvinnedominerte yrker hvor belastningen er for stor, sykefraværet for høyt, bemanningssituasjonen for ustabil og lønna for lav.
De som har ansvaret må treffe tiltak
Det kan ikke fortsette om vi også i framtida skal ha sterke, offentlige velferdstjenester.
Derfor må politikere og arbeidsgivere treffe tiltak for å beholde og rekruttere flere folk med riktig kompetanse i offentlig sektor. Alternativet er lavere kvalitet på de tjenestene vi skal levere til folk og næringsliv, mer privatisering og på sikt et todelt helsevesen. Da taper vi alle.
Disse bestemmer
Arbeidsgiverne i offentlig sektor, det er i realiteten politikerne. De bestemmer arbeidsgiverpolitikken og vedtar budsjettet til staten og kommunene. De har også et ansvar for at vi har nok kvalifisert arbeidskraft til å levere samfunnsviktige og helt nødvendige tjenester, som utdanning, helse, sykehus og politi. De har ansvar for å sørge for at vi utvikler forskning som kan bidra til å håndtere en pandemi og som skal bidra til det grønne skiftet.
Et politisk ansvar
Dette er et politisk ansvar som strekker seg fra regjeringen og Stortinget, til kommunestyrene og den politisk valgte ledelsen i KS. Fra statsminister Jonas Gahr Støre og kommunalminister Bjørn Arild Gram, til ordførerne og KS-leder Gunn Marit Helgesen. Også Spekter har ansvar, for å levere på politiske oppdrag direkte fra statsråd til Regionale Helseforetak.
Det ansvaret kan de ikke løpe fra. Det er også grunn til å minne om at det nå er en ny regjering, et nytt flertall i Stortinget og at 78 prosent av landets ordførere er fra Ap og Sp.
Dette rødgrønne flertallet har skapt forventninger og kommet med løfter om en helt annen satsing på offentlig sektor. Vi har klare forventninger til at det nye flertallet behandler offentlig sektor bedre når det gjelder å verdsette ansatte med høyere utdanning som skal sikre likeverdig kvalitet i tjenestene til vanlige folk uansett hvor de bor.
Slik kan vi ikke ha det
Privat sektor har bevilget seg høyere lønninger enn det deres egne beregninger og tall skulle tilsi. I pandemiårene er det oppstått et stort etterslep i lønna til ansatte i hele offentlig sektor.
Lønnsstatistikken viser at ansatte i offentlig sektor har fått lavere lønnstillegg enn i privat sektor, gjennom de to siste oppgjørene. Sykepleiere, lærere og andre offentlig ansatte har ifølge Dagbladet tapt opp mot fire milliarder kroner i lønnsvekst under pandemien.
Dette kommer på toppen av at alle arbeidstakere får redusert kjøpekraft, på grunn av vesentlig høyere prisvekst enn det som ble anslått før oppgjøret. Slik kan vi ikke ha det. Dette er én av flere grunner til at ramma til lønnsoppgjøret i offentlig sektor i år må opp.
Derfor trengs det et ekstraordinært lønnsløft for offentlig sektor. Og derfor må hele offentlig sektor stå sammen og kreve en høyere ramme i lønnsoppgjøret.
Noen vil ha det til at vi ønsker å skrote frontfagsmodellen. Det er ikke riktig. Da Frontfagsmodellen ble utredet i 2013, sa Holden III -utvalget: «Det er viktig at det er tilstrekkelig fleksibilitet i lønnsdannelsen i offentlig sektor til at det offentlige kan beholde og rekruttere kvalifisert arbeidskraft i områder med sterk konkurranse fra private arbeidsgivere».
Et ekstraordinært lønnsløft er fullt mulig. Oppgjøret må bidra til at vi løfter grupper som over tid er blitt hengende etter, og til å rekruttere og beholde kvalifisert arbeidskraft i offentlig sektor.
Derfor er det avgjørende at arbeidsgiversiden, regjeringen og lokale myndigheter tar sitt arbeidsgiveransvar og at offentlig sektor prioriteres i dette lønnsoppgjøret. Bare da kan vi klare å rekruttere og beholde nok kvalifisert arbeidskraft i de offentlige velferdstjenestene. Bare da kan vi løse vårt samfunnsoppdrag og levere gode tjenester der folk jobber og bor.
Ragnhild Lied
Unio-leder
Steffen Handal
Leder av Utdanningsforbundet og forhandlingsleder i Unio kommune
Lill Sverresdatter Larsen
Leder av Norsk Sykepleierforbund og forhandlingsleder i Unio Spekter
Guro Lind
Leder av Forskerforbundet og forhandlingsleder i Unio stat
Innlegget er publisert i Dagbladet.
